En god nummer 2

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan Therese Johaug og Marit Bjørgen har kunnet motivere seg til å trene to økter pr dag og avstå fra sosiale tilstelninger og lange ferier. Det har gjentatte ganger kjent på tilfredsstillelsen av å få betalt for strevet. Å stå som nr 1, best i verden, å kunne innhenter offentlig ære og berømmelse og dermed få gode sponsoravtaler som gjør dem ganske så velstående. Den som gjentatte ganger blir nr 4 derimot, eller nr 16 for den slags skyld, den legger ned like mye trening og ofrer like mye gjennom sin karriere men oppnår ikke tilfredsstillelsen av å være best, ære og berømmelse og fete lønninger. De tror jeg holder nøkkelen til genuin glede ved å drive med det man driver med, og det er nok ganske unikt nå for tiden. Jeg har flere ganger hørt om barn i barneskolen som så gjerne vil drive med og være som hun kule jenta i 7.klasse, men som ser det som en umulig oppgave å bli best og derfor ikke motiverer seg til å prøve engang. Følelsen av det vi liker å gjøre henger veldig sammen med det vi er gode på eller har talent for. Dette er også i aller høyeste grad tilfelle for meg selv, la bare det være sagt. Men jeg tenker at det ville vært en veldig sunn utvikling, for meg selv og andre, dersom man kunne finne glede i å drive med noe helt uavhengig av hvor flink man er til det. At motivasjonen var å utføre aktiviteten og ikke den forventede gevinsten av hvor flinke man kom til å bli. Fra tid til annen hører vi om toppledere som setter det så høyt å komme langt opp på resultatlisten i skirenn og sykkelritt at både jobben, familieforhold og sosialt samvær svinner hen. Blir vi glade og positive individer av dette? I den voksne verden trener vi enten på fanatisk vis eller ikke i det hele tatt virker det som. Ikke rart at våre barn da bestemmer seg for å gå «all in» eller ikke delta i det hele tatt.Jeg skulle virkelig ønske at både store og små kunne finne en gyllen middelvei, akseptere å være en god nr 2, eller nr 20 for den sagt skyld. Dream Big, om gleden og hyggen;-)